Utdrag fra boka 'Cosmic chemistry'
Vitenskapsfilosofer er ofte motvillige til å gi en presis definisjon av vitenskap, og foretrekker gjerne å liste ulike aktiviteter som vi forbinder med vitenskap. Dette er kjennetegn vi vanligvis knytter til (empirisk) vitenskap:
i) Objektiv observasjon, målinger og data ii) Evidens iii) Eksperimenter eller opplegg for å teste hypoteser iv) deduksjon og induksjon -fornuft for å etablere generelle regler eller konklusjoner ut fra fakta ell. eksempler. v) repetisjon vi) kritisk analyse vii) verifikasjon og testing, kritisk undersøkelse, fagfellevurdering og bekreftelse
For opprinnelsesvitenskap er slutning til beste forklaring (abduksjon), en viktig metode.
Vitenskap handler ikke så mye om sannhet, som om sannsynllighet, hvorfor vi tror det er mest sannsynlig og hvorfor vi tror det. Ofte er resultatene ubestemte, ut fra data, f.eks. kan uendelig mange kurver trekkes gjennom ett endelig sett punkter. Vitenskap inneholder uunngåelig en porsjon av foreløbighet og tvilrådighet. Det som var sant i går, kan i prinsippet endres i dag, og være usant i morgen. Det er altså en varierende grad av sikkerhet knyttet til dagens vitenskapelige kunnskap.
Jeg iler med å legge til den er langt fra å være en slags subjektiv og sosial konstruksjon, slik noen postmodernister ser det. Den vanlige vitenskaps-kvinne/mann er en kritisk realist, som tror på en objektiv verden som kan bli underkastet måling og undersøkelse. Selv om de medgir at deres teorier ikke er den absolutte sannhet, så gir det dem en stadig bedre forståelse av verden, slik kunnskapen gradvis har økt fra Galileo, via Newton til Einstein.
Men i noen sammenhenger har suksessen til empirisk vitenskap, ført til ideen at, fordi vi kan forstå hvordan verden fungerer, uten å bringe inn Gud, så kan vi trygt konkludere at det ikke var noen Gud som designet og skapte universet, i første omgang. Men slik tankegang innebærer en logisk fallgrube, som kan illustreres slik: En som ikke hadde sett en bil, da de kom ved starten av 1900-tallet, kunne komme til å tenke at det satt noen innefor panseret, og fikk den til å gå (Mr. Ford). Mens på motsatt side, kunne en som kjente til prinsippene til forbrenningsmotoren hevde at de var tilstrekkelig til å forklare bilens fremdrift. Den trengte ingen oppfinner.
På samme måte er det en kategorifeil å anta at vår forståelse av det upersonlige prinsippet bakom universets virkemåte, gjør det enten unødig eller umulig å tro det eksisterer noen personlig Skaper, som laget og opprettholder universet. Vi burde ikke blande mekanismene som verden fungerer etter, verken med dens opprinnelse eller dens opprettholdelse. Det å hevde at vitenskap er eneste måte å oppdage sannhet på, feiler i å skille mellom mekanisme og opphav. Om noen hevder at fordi vi kjenner mekanismen (tyngdekraften), så finnes det ingen som designet mekanismen som gjorde det slik. Da lager de en konflikt mellom mekanismen og hensikten/planen, til den som gjorde det slik.
Isac Newton gjorde ingen slik feil. Han var klar over at lovene han fant, ikke i seg selv kunne skape noe. Newtons lover kan beskrive bevegelsen til en biljardball, men det er 'køen' i handa til biljardspilleren som setter den i bevegelse. Ikke lovene i seg selv. De er ute av stand til å bevege ballen, langt mindre bringe den til eksistens. Det er en misbruk av språket å tilordne noen lov, evnen til å være den effektive, operative årsak til noe. Det trengs en kraft, formidlet av en aktør (agent) for å sette noe i bevegelse.
Det er også en forutsetning for vitenskap, at man har tro på at det er mulig å komme til en fornuftig forståelse av universet. Kjent er Einsteins uttalelse at "det mest uforståelige med universet, er at det var forståelig" Men så spørs det hvilken sammenheng en forstår det inn i. Ett verdensbilde kan sammenlignes med ett par fargede briller, som man ser verden gjennom. De består av hva man tror om verden. Naturalister fikk gjennom et syn på vitenskap (paradigme), som går ut på at kun naturlige forklaringer aksepteres. Siden empirisk vitenskap har lykkes så godt, kan noen bli fristet til å tro at man ikke trenger noe annet for å forstå verden. Da glemmer man at forskning om opprinnelsen, ikke har tilgjengelig metodene i empirisk vitenskap (innledning), og at å hevde bestemte naturalistiske oppfatninger om den, er å komme med filosofiske (livssyns) påstander under dekke av vitenskapelighet.
Naturalisme er, sammen med materialisme, iboende ateistiske. Diametralt motsatt til disse er det teistiske synet om universet som uttrykkes i åpningsordene til 1.Mosebok: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Universet er ikke et lukket system, men et skaperprodukt designet, produsert og opprettholdt av ham. Grunnen til universet er at Gud forårsaker det å eksistere. Som tilsvar til påstanden at verden kan bli forklart i fysiske termer alene, skal vi senere se på kvantemekanikk, som viser at dette ikke er tilfelle. Like fullt fortsetter noen å forveksle rasjonell forklaring, med naturlig forklaring. Det er i beste fall en fordom, i verste fall en kategorifeil. å sette likhetstegn mellom rasjonell og naturviten-skapelig, ville føre til ekskludering av alle historiske og humanistiske vitenskaps-disipliner.
Visse fenomen har behov for å forklares på mer enn én måte. Vi trenger ikke velge mellom dem, for da går vi glipp av en del av virkeligheten vi ønsker å forklare. Flere forklaringer kan være bedre enn én, fordi de til sammen har større forklaringskraft. Hovedinnholdet i boka 'Cosmic chemistry', som vi her siterer fra, er at vitenskap og teologi sammen har større forklaringskraft enn hver av dem for seg selv. Forestillingen om vitenskapelig rent tavle (tabulae rasae), fri for filosofiske fordommer, er seriøst villedende. Noen naturalistiske vitenskapsfolk, er ærlig nok til å innrømme dette. Det gjelder f.eks. R. Lewontin, som innrømmer at vitenskap ikke innebærer noen kraft til å tvinge materialisme på oss. Han innrømmer selv, en a priori tilknytning til materielle årsaker, og at vitenskapen ikke ønsker noen guddommelig fot i døren.
Nå synes en dør inn til noe større, å være mer enn ateisme kan hanskes med. For en ateist finnes det ikke noe utenfor universet. Kosmos er alt som er, har vært og vil komme til å være (Carl Sagan). Et lukket system for årsak og virkning. Men et slikt syn innebærer ikke implikasjoner om verken noen fot, eller dør, og noe utenfor den. Bare troen på at Lewontin personlig ikke tror på noe av det. Om en fysiker konstruerer en maskin kun for å oppdage stråling innenfor det synlige spekteret, ville det være absurd å benytte den, til å benekte eksistensen av f.eks. røntgenstråler. Det ville tilsvare å hevde at metaller er alt som finnes, etter å ha gått gjennom et jorde med en metalldetektor.
Stoff utvalgt av Asbjørn E. Lund